WMCQ #2 2015 med Abzan – or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Tron

Lars-Petter fikk sin første WMCQ-topp åtte i Bergen og deler helgens opp- og nedturer.

Sølv har blitt kalt nederlag av klokere hoder enn meg. Ingen husker hun som ble nummer to, og langt mindre nummer seks. Jeg sitter likevel igjen med noen viktige lekser etter helgens WMCQ. Turneringen i Bergen ble for meg en øvelse i skuffelse, frustrasjon og å huske de små øyeblikkene der ting gikk min vei.

Jeg vil spille på landslaget. Helt siden forkortelsen WMCQ ble nevnt for meg første gang for over to år siden, har det vært mitt mål som Magic-spiller. Pro Tour og gode Grand Prix-resultater er én ting, men å få muligheten til å representere Norge i en internasjonal turnering er noe ganske annet. Så, etter et skuffende fjorår, der jeg fomlet meg til en slapp topp tolv-plassering i Oslo og en blodfattig 14. plass på årets WMCQ i hovedstaden, var jeg klar for Bergen og mitt favorittformat Modern. Jeg har lenge foretrukket grønnsorte midrangedecks som tåler å spilles lenge og kontrollerende, men som samtidig kan være aggressive der det trengs. Valget for Bergen sto derfor mellom Abzan og Jund. På forhånd var jeg smertelig klar over at det ville være minst tre spillere på ulike Tron-varianter i Bergen. Wurmcoil Engine er et uhyre vanskelig kort å takle for Jund med sine Lightning Bolts og Terminates, og derfor falt valget på Path to Exile og Abzan denne gangen. Kortstokken bar for øvrig preg av å forvente mange Tasigur, the Golden Fangs og Gurmag Anglers, siden ulike Grixis-decks har økt i popularitet den siste tiden. Scavenging Ooze nummer tre og Dismember er for så vidt begge nikk til disse deckene med mye graveyard-synergi og creatures med fem toughness.

Abzan

Creature (13)
Dark Confidant
Tarmogoyf
Scavenging Ooze
Tasigur, the Golden Fang

Instant (8)
Abrupt Decay
Path to Exile
Dismember

Sorcery (11)
Inquisition of Kozilek
Thoughtseize
Lingering Souls
Maelstrom Pulse

Planeswalker (4)
Liliana of the Veil

Land (24)
Forest
Plains
Swamp
Overgrown Tomb
Temple Garden
Godless Shrine
Twilight Mire
Verdant Catacombs
Marsh Flats
Windswept Heath
Stirring Wildwood
Treetop Village
Urborg, Tomb of Yawgmoth
Ghost Quarter
Sideboard (15)
Fulminator Mage
Celestial Purge
Feed the Clan
Damnation
Duress
Maelstrom Pulse
Stony Silence

Last Chance Qualifier
I Bergen spiller jeg først en Last Chance Qualifier på lørdag i håp om å vinne en verdifull bye til WMCQ-en. Runde én ender med en heldig bye etter at det først ser ut til at jeg må spille mot nettopp min verste fiende; R/G Tron, spilt av erfarne Mikael Gyhagen. Jeg slipper heldigvis billig unna – denne gangen. I runde to møter jeg Dag Erik Børnich fra Moss på en monohvit Death & Taxes-variant med Æther Vial, Leonin Arbiter og finurlige Flickerwisp-triks. Disruption og removal er som regel bra mot creaturedecks, og jeg vinner 2-1, etter tre særdeles skjeve spill. I tredje runde, turneringens semifinale, venter Knut Christian Arenås, også fra Moss, på R/W Burn. Jeg jubler faktisk litt over matchupen, med tanke på at alternativene var å møte en av lagkameratene mine, Mikkel Aamold på Affinity eller Torgeir Lebesbye som spiller R/G Tron. Matchupen mot Burn er uansett seig, men jeg vinner 2-0 etter en heldig åpning i spill én med dobbel Inquisition of Kozilek spilt ut ved hjelp av en basic swamp. Man er alltid fornøyd når man slipper å fetch-shocke mot et deck med utallige varianter av Lightning Bolt. På nabobordet åtte-for-éner lagkamerat Lebesbye robotene til Mikkel, og jeg vet hva som venter i finalen. Jeg har heldigvis forberedt meg på nettopp dette; jeg har fire Path to Exile i maindeck og dessuten tre Stony Silence og fire Fulminator Mage i sideboard. Matchupen er likevel fryktelig vanskelig, da R/G Tron ofte trekker seg inn i flere trusler enn du har svar, raskere enn du klarer å drepe dem med Tarmogoyf og Lingering Souls. Det går som forventet, og jeg gratulerer Torgeir med bye i første runde på søndag.

Runde 1 – Mikael Gyhagen (R/G Tron)
Søndag kommer, og jeg føler meg bra etter en solid hotellfrokost og god kaffe sammen med Mike Paalvast og Emil Moxheim. Jeg er alltid nervøs før turneringer, men føler meg fornøyd med valg av kortstokk etter å ha speidet ut mange spillere på ulike varianter av U/R Twin og Grixis, både med og uten Delver of Secrets eller Splinter Twin. Dette er matchups jeg er komfortabel med, og jeg har en god sjanse til å vinne. Så var det dette med å unngå Tron-spillere. Det går selvfølgelig ikke bedre enn at jeg møter Mikael Gyhagen på R/G Tron i første runde. Spill én er grei skuring for ham – en tidlig Karn Liberated spiser min Dark Confidant («Bob»). Vi oppdager begge for sent at dette gir meg et vindu til å slå i hjel Karn Liberated med en Treetop Village, og spillet er over noen få turer senere. I spill to kommer ni hatkort inn fra sideboard, og jeg krysser fingrene for en kombinasjon av Thoughtseize, Fulminator Mage, Tarmogoyf og Stony Silence. Dessverre holder ikke hatet mot Wurmcoil etter Wurmcoil hentet opp med Eye of Ugin, og Mikael styrer kontrollert inn 2-0.

0-1

Runde 2 – Knut Christian Arenås (Jeskai Ascendancy)
I andre runde venter nok en gang Knut Christian Arenås, og jeg er klar for en ny runde mot Burn. Starthånden min kan ikke måle seg med gårsdagens doble Inquisition, men tolereres likevel godt nok til at jeg holder sju og håper at han ikke har en eksplosiv start. Overraskelsen er stor når første disruptionspell ser en hånd full av cantrips, land i minst tre farger og … Jeskai Ascendancy? Etter min mening døde dette decket med banningen av Treasure Cruise og Dig Through Time, og det nærmeste vi har vært en fungerende variant, er den som spiller Life From the Loam. Et blikk til sidemannen forteller meg at også Dag Erik Børnich er på samme deck, og jeg mistenker at det er han som er skyld i at Knut Christian spiller decket. Dag Erik kan ikke motstå en soild, uendelig kombo – noe jeg fikk smertelig erfare under siste Standard-PPTQ i Oslo, da jeg tapte mot Dag Erik. I Modern er matchupen god for meg med et hav av disruption, landdestruction og lommekniven Abrupt Decay. Jeg puster derfor lettet ut og vinner relativt raskt 2-0. Jeg er farlig nær å være død i spill én, men slipper med skrekken.

1-1

Runde 3 – Marius Skjærstad (Skred Red)
Det er to ting jeg ønsker å unngå denne søndagen: Tron, og å møte lagkamerater. Sistnevnte er utfordrende da vi i Missed Trigger Gaming utgjør nesten en tredjedel av deltakerne under dagens turnering. Det kommer derfor ikke som noe sjokk at jeg møter lagkamerat Marius Skjærstad i runde tre, men jeg setter meg likevel ned med en uggen følelse – to uker tidligere havnet vi i nettopp samme situasjon under WMCQ-en i Oslo. Etter all sannsynlighet har ikke taperen her noen sjanse til å komme seg inn i topp åtte. Marius er på Skred Red for anledningen, for så vidt også en matchup jeg gjerne vil unngå med tanke på at Path to Exile er særdeles dårlig mot Stormbreath Dragon. Marius spiller også Ugin, the Spirit Dragon, som enkelt rydder et bord for Goyfs og spirittokens. Dette står igjen som en av dagens beste kamper for meg. Marius kjenner decket sitt godt, og han navigerer kyndig mot et sluttspill der min eneste out mot Ugin er Maelstrom Pulse. På veien må jeg slåss meg gjennom både Boros Reckoner og tidligere nevnte Stormbreath Dragon, som ikke bare er fartsdumper, men potente trusler i seg selv. Jeg tar hjem en knepen 2-1, men sitter igjen med en dårlig smak i munnen etter å sannsynligvis ha slått Marius ut av konkurransen om en topp åtte-plassering.

2-1

Runde 4 – Dag Erik Børnich (Jeskai Ascendancy)
Når man ser tilbake på en fersk turnering, er det lett å henge seg opp i alt som gikk galt. Enhver Magic-spiller er flink til å fokusere på egen uflaks, og man glemmer fort de gangene man topdecker akkurat det situasjonen trengte. Denne helgen kommer til å ende med et mildt frustrerende nederlag for min del, men jeg forsøker å huske de gangene ting gikk min vei. I runde fire venter mossingen Dag Erik Børnich på Jeskai Ascendancy. Ikke bare er matchupen god, Dag Erik er pairet opp og har gitt opp håpet om topp åtte. Han velger derfor å gi meg seieren. Jeg tar takknemlig imot og vi spiller en kamp for moro skyld.

3-1

Runde 5 – Jon Magnus Christensen (U/R Twin)
Før siste runde er det som alltid mye snakk om tiebreakers og hvor god poengsum man må ha for å komme seg inn i topp åtte. Brorparten av Missed Trigger Gaming er sterkere på turneringsmatte enn meg, men selv jeg vet at en opponent match win på rundt 37 {15e86790dc61b00f0cb9b2e3c3642c4916064a4b03be7d146988f72171b7b782} gir meg elendige tiebreakers. Jeg er nødt til å vinne siste runde for å komme meg inn i topp åtte. Dessuten ser det ut til at jeg møter lagkamerat Jon Magnus Christensen. Jon Magnus er på U/R Twin, en god matchup for Abzan, men han er en dyktig spiller, og dette blir langt fra noen walkover. Jon Magnus er på 7 poeng før siste runde, så han går kanskje inn i topp åtte med seier; jeg er garantert inne med seier. Det går som det gjerne går i matchupen: kombinasjonen av Thoughtseize, Tarmogoyf og Liliana of the Veil forstyrrer komboen hans og gir meg en rask klokke i spill én. I spill to har jeg en tregere hånd og må Thoughtseize vekk en Batterskull tidlig. Jeg innser at dette vil bli et langt spill der begge spilleres hender sakte vil tømmes for både trusler og svar. Abzan spiller gjerne i topdeck-modus, og jeg topdecker meg til 2-0.

4-1

På toppbordene spilles det om høyeste rangering og dermed retten til å velge hvem som spiller først i topp åtte, da alle fire allerede uansett er inne. Missed Trigger Gaming har en solid dag der vi spiller siste runde for potensielt seks av plassene i topp åtte. Disse tallene blir litt mindre imponerende så fort man husker at vi utgjør en snau tredjedel av de 28 spillerne på turneringen. Til slutt får jeg med meg lagkameratene Gøran Frost, Torgeir Lebesbye og Mikkel Aamold inn i kvartfinalene – sammen med Guy Montuelle, Andreas Nordahl, Kim Carlsen og Christian Bakkehaug. Jeg ser raskt at jeg har en solid miks av gode og dårlige matchups, og jeg håper å unngå Kim Carlsen på Grishoalbrand og Torgeir Lebesbye på R/G Tron. Skuffelsen er derfor enorm når det viser seg at Torgeirs tap i siste runde gir ham femteplass og kvartfinale mot meg.

Kvartfinale – Torgeir Lebesbye (R/G Tron)
Heldigvis bringer matchupen fram faenivoldskhet framfor fortvilelse. Jeg har slått Torgeir med Abzan før, og jeg vet at jeg kan gjøre det igjen. Uansett vil Missed Trigger Gaming ende opp med minst én semifinalist, maksimalt tre. God laginnsats, med andre ord. Kvartfinalen mellom meg og Torgeir er definitivt den mest pratsomme og høylytte i rommet – vi kjenner hverandre godt og tåler begge litt kameratslig munnhuggeri. Jeg har aldri noe stort håp om å vinne spill én, til tross for at jeg får utnyttet en Abrupt Decay på hans Expedition Map for å forsinke ham. Veien til Karn er likevel for kort, og jeg får ham aldri lavere enn åtte liv før et tog av flere Karn Liberateds håner hånden min med trippel Path to Exile for Wurmcoil Engine. Har får dessuten inn en lekker one-two-punch med Relic of Progenitus og Pyroclasm som sammen dreper både Dark Confidant, Tarmogoyf og fjerner en Lingering Souls fra graven min. Som forventet, 0-1.

Det hjelper etter sideboard. Fire Fulminator Mage, tre Stony Silence, én Duress og én Maelstrom Pulse kommer inn over tre Abrupt Decay, fire Liliana of the Veil, én Scavenging Ooze og én Dismember. Jeg holder Inqusition of Kozilek, to Dark Confidant, Tasigur, the Golden Fang og tre land i spill to. Torgeir mulliganer til fem kort. Inquisition forteller meg at Torgeir har holdt en hånd uten tilgang på grønn mana, men med Sylvan Scrying, Ancient Stirrings, Expedition Map og én Tron-bit ved siden av Ghost Quarter. Jeg identifiserer Map som største trussel for øyeblikket og krysser fingrene for at han ikke trekker seg inn i grønn mana. Dette er relativt usannsynlig; han spiller minst åtte egg som lar ham konvertere fargeløs mana til rød eller grønn. I tillegg kan han i et knipetak bruke Ghost Quarter på eget Tron-land for å hente Forest. Det går ikke mer enn to turer før han har tilgang til grønt, selv uten Ghost Quarter-triks. Ancient Stirrings finner Wurmcoil Engine, Sylvan Scrying finner Tron-land nummer to. Nå har jeg det travelt. Beste rute til seier er å få begge Dark Confidants i spill, slik at jeg trekker tre kort hver tur. Dette kan jeg gjøre relativt trygt; egen livstotal har lite å si i matchupen, og jeg har dessuten nå trukket Tasigur nummer to – fra nå av vil jeg aldri måtte flippe noe dyrere enn tre mana til «Bob». Torgeir mangler fortsatt den siste av tre Tron-land og tvinges til å spille Wurmcoil Engine med seks vanlige land inn i første Path to Exile. Stort sett ønsker Tron-spilleren å holde grønn mana oppe mot Abzan etter sideboard, siden det er vanlig å spille Nature’s Claim for å ødelegge egen Wurmcoil i respons på Path to Exile. Resultatet er fire liv og to 3/3 Wurm-tokens med henholdsvis deathtouch og lifelink. Når jeg trekker meg inn i to nye Path to Exile blir det derfor viktig å holde dobbel hvit oppe når neste Wurmcoil treffer bordet, slik at jeg kan respondere på hans Nature’s Claim med en ny Path to Exile. Denne planen endrer seg raskt når jeg trekker Fulminator Mage og Ghost Quarter. Jeg holder ham av Tron, får ham til ett liv med Bobs og Tasigur, men er nå selv på seks liv og potensielt død til to tredrops fra Dark Confidant. Torgeir ser selvfølgelig dette og sender turen med et lurt smil. Jeg velger derfor å spille Path to Exile på én av mine egne Confidants og får et anerkjennende nikk fra Torgeir. Han ser fortsatt en out i Tasigur-reveal, men gir seg når jeg flipper land til Bob, viser ham Tasigur nummer to på hånda og dessuten nok en Path som jeg kunne brukt på Bob nummer to hvis det var nødvendig. 1-1.

Jeg må dessverre ned til seks kort i spill tre, mens Torgeir holder sju. Dette spillet er en langt mindre spennende affære. Jeg trekker aldri hatkortene mine, og Torgeir er aldri lavere enn tolv liv før han spiller Wurmcoil, inn i Karn, inn i Emrakul. På nabobordene har Gøran vunnet over Andreas, Christian over Mikkel og Guy over Kim. Det betyr at i semifinalene venter U/R Twin, Merfolk og Jund – tre matchups jeg gjerne vil spille, men jeg kan ikke annet enn å rekke ut hånda og ønske Torgeir lykke til. 1-2.

Jeg vet ikke om jeg var mest uheldig eller heldig denne helgen. Kontrastene mellom de gode matchupene mot Jeskai Ascendancy og U/R Twin, og den horrible mot Tron, er stor, og hodet mitt henger igjen i rundene mot Mikael og Torgeir. Kunne jeg gjort noe annerledes? Hvorfor kunne jeg ikke møtt noen andre i kvartfinalen? Det er en liten, urimelig del av hodet mitt som tror at man kan vinne alle kamper Magic du spiller. Selvfølgelig kan man ikke det. Manascrew, manaflood, dårlige matchups, heldige topdecks fra motstander – alt dette bidrar til variansen man må omfavne hvis man ikke skal bli gal av dette spillet.

Etter å ha fått litt avstand, er jeg godt fornøyd med egen innsats og deck-valg. Jeg visste om muligheten for å måtte slåss mot Tron, endret både maindeck og sideboard deretter og hadde en plan for hvordan jeg skulle vinne – mer kan jeg ikke gjøre uten å bytte deck. Magic er et spill med mange tilfeldigheter og én dag er det din tur til å ha dem på din side.

Vi ses i Trondheim om halvannen uke og forhåpentligvis i Barcelona i desember.

Dette innlegget ble publisert i Turneringsrapporter og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.