WMCQ #2 2015 med R/G Tron

Torgeir er tilbake fra Bergen, med to av to mulige topp åtteplasseringer i årets WMCQ-er.

Det siste året har jeg ikke hatt mulighet til å spille like mye som tidligere, og det var virkelig godt å gjøre et aldri så like comeback denne våren med gode plasseringer i flere av turneringene jeg fikk spilt.

I forkant av årets første WMCQ (Standard) fikk jeg testet noe med Abzan Control, og endte opp med en topp åtte-plassering der samt å vinne en Standard-GPT helgen etter. Formen var det derfor ingenting å si noe på, og når jeg hadde mulighet til å reise til Bergen for å spille en Modern-WMCQ – mitt helt klart sterkeste format – var jeg veldig optimistisk.

Deckvalg
Det siste halvannet året har jeg stort sett spilt enten U/R/g Twin eller R/G Tron. Det er en stor fordel å kjenne både decket sin og hvordan den spiller sine ulike matchup-er i et stort format som Modern, og jeg ønsket derfor å spille en av de to. Jeg startet å spille R/G Tron i desember 2012, og fant fort ut at det var et deck som passet min spillestil godt.

For GP København (19.-21. juni 2015) endte jeg med å spille R/G Tron, men var ikke fornøyd med valget siden decket var på alles rader etter en god finish på en større turnering i USA to uker før. Over sommeren hadde metaen imidlertid endret seg noe, og etter å ha diskutert flere muligheter innad i laget bestemte jeg meg for å spille R/G Tron.

Når tilfeldigheter ville ha det til at en viktig Modern-turnering ble lagt til den norske storbyen med minst Modern-spill, valgte jeg å ta utgangspunkt i hva jeg forventer å møte i Oslo, og gjorde ingen endringer fra de 75 kortene jeg til vanlig spiller før jeg satt kursen mot Bergen.

R/G Tron

Runde 1 – BYE
Kvelden i forveien av WMCQ-en ble det holdt én WMCQ Trial med tolv spillere. Slike turneringer har enkelt utslagning på samme måte som et topp åtte-sluttspill eller en Last-Chance Trial dagen før en Grand Prix. Det kåres én vinner, som får rett til å spille WMCQ-en dagen etter (hvis hen ikke allerede har det) samt bye i første runde.

Jeg spilte mot Affinity (Emil), R/G Tron (Mikael), Affinity igjen (Mikkel) og Abzan (Lars-Petter), og kom seirende ut. Alle motspillerne mine var svært kompetente Modern-spillere, som i likhet med meg selv hadde reist langt for å spille WMCQ-en. Videre er Affinity en ganske tøff matchup så jeg måtte virkelig jobbe for byen.

1-0

Runde 2 – Mikael (R/G Tron)
«Battleship-dansen». Tron-mirrioren er noe absurd. Første spill har begge flere døde eller svake kort i et race til å være den første i å spille Karn Liberated. Som regel er endringene i livstotaler man noterer få og helt ubetydelige. Det eneste som betyr noe er Karn eller, der begge trekker dødt, hvem som spiller Emrakul, the Aeons Torn.

Mikael og jeg er de eneste i rommet som spiller R/G Tron, og jeg var lettet over å komme seirende ut i gårsdagens mirror da Mikael også mestrer decket godt. Etter at vi tar hvert vårt spill, vinner jeg et rimelig antiklimatisk tredjespill, der Mikael mulliganer til fire kort og ikke får gjort noe som helst.

2-0

Runde 3 – Andreas Nordahl (Grixis Control)
Andreas er en av Norges desidert beste spillere. Han spiller stort sett den tregeste av de blå kontrolldeckene i alle formater, og for tiden er det Grixis Control. Til forskjell fra Jeskai og Esper har ikke Grixis tilgang til Path to Exile som et én-for-én-svar på Wurmcoil Engine eller tilgang til Stony Silence etter sideboard, de har vansker med å presse planeswalkerne dine, et svakere lategame enn deg på Emrakul, the Aeons Torn. Alt dette gjør dette til en matchup som favoriserer Tron.

Jeg vinner første spill rimelig kjapt med en stor trussel han ikke kan svare. Andre spill går mer frem og tilbake, men etter at ingen ha vært særlig i ledelsen klarer han å hente tilbake Fulminator Mages med Kolaghan’s Command mange nok ganger til at jeg ikke har noen måte å komme tilbake i spillet.

I spill tre holder jeg en hånd som kan sette sammen Urza-landene og spille Wurmcoil tur tre, med en ekstra Wurmcoil. Når jeg starter er det vanskelig for han å følge opp et sånt spill, og innen han spiller sin discardspell på sin tur to, har jeg trukket enda en Wurmcoil. Det går som det må, og jeg kan puste lettet ut som ubeseiret etter tre runder.

3-0

Runde 4 – Gøran (U/R/b Twin)
Etter tre runder er det kun Gøran og jeg som er ubeseiret, og vi kan derfor bli enige om uavgjort (0-0-3) denne runden og fortsatt være relativt trygt inne i topp åtte med et tap i siste runde.

3-0-1

Runde 5 Christian (Merfolk)
Etter fire runder er Gøran, Guy, Christian og jeg de eneste på 3-0-1, og jeg ligger desidert best an med 69 {15e86790dc61b00f0cb9b2e3c3642c4916064a4b03be7d146988f72171b7b782} opponent match win. Jeg tilbyr Christian en draw, men han ønsker å spille for bedre plassering i sluttspillet.

Første spill vinner jeg rimelig greit etter å ha tatt ut hele bordet hans med en nøye timet Oblivion Stone. Andre spill får han inn langt mer skade før jeg klarer å stabilisere på to liv. Turen før jeg kan spille Emrakul flasher han inn en Harbinger of the Tides på slutten av min tur, og står likt. I tredje spill holder han en langt raskere hånd enn tidligere spill, og jeg taper kampen og med den en god plassering som ville gitt meg muligheten til å starte flere ganger i sluttspillet.

3-1-1

Alle med minst ti poeng etter swiss-rundene kommer inn i topp åtten, og med tapet mitt har jeg hele 75 {15e86790dc61b00f0cb9b2e3c3642c4916064a4b03be7d146988f72171b7b782} opponent match win og er dermed øverst av de på 3-1-1.

1. Gøran Frost (13p)
2. Christian Bakkehaug (13p)
3. Kim Carlsen (12p)
4. Lars-Petter Radich (12p)
5. Torgeir Lebesbye (10p)
6. Guy Montuelle (10p)
7. Mikkel Aamold (10p)
8. Andreas Nordahl (10p)

Kvartfinale – Lars-Petter (Abzan)
Abzan er en veldig god matchup, men Lars-Petter spiller decket meget godt og selv om jeg slo han i gårsdagens WMCQT-finale, er det ingen garantier i et spill med så mye varians som Magic.

Lars-Petter kan velge å begynne siden han er en plass høyere enn meg på resultatlista. Det gjør at han får anledning til å spille Abrupt Decay på mitt tur én Expedition Map, noe som kjøper han tid. Han får imidlertid ikke omstatt tiden for lenge ettersom jeg får ryddet unna Dark Confidant («Bob»), Tarmogoyf óg en potensiell flashback av Lingering Souls ved å spille Pyroclasm inn i Relic of Progenitus. Med Karn Liberated får jeg strippet han for Path to Exile før jeg trygt kan spille Wurmcoil som største trussel på bordet.

Ettersom vi har testet og diskutert matchupen opp og ned, er sideboardingen vår nærmest åpen informasjon. Han vet jeg tar inn den fjerde Wurmcoil-en og et par Nature’s Claim som svar på Stony Silence og til «kontring» av Path to Exile. Jeg vet at han tar inn Stony Silence, Fulminator Mage samt mer discard for og direkte svar på planeswalkerne mine i form av Duress og Maelstrom Pulse. Jeg må gå ned til fem kort, og sitter kun igjen med fire av de etter at han åpner med en Inquisition of Kozilek. Han følger  opp med dobbel Bob, og carddraw-en gjør at han har langt flere trusler og svar enn jeg kan komme opp med. Presset opp i et hjørne er det kun én linje til seier: det usannsynlige senarioet at han dør til Bob-ene. Lite vet jeg om at den siste Tasigur-en ligger trygt i hånda hans, og han tar heller ingen unødvendige sjanser ved å spille Path to Exile på egen Bob på slutten av min tur når jeg er på ett liv.

Siste spill er det endelig min tur til å starte, og jeg holder en sterk sjukortshånd som relativt hurtig lar meg spille Wurmcoil, Karn, og til slutt Emrakul.

Semifinale – Gøran (U/R/b Twin)
Igjen møter jeg en motstander som kan velge å starte mot meg, men denne gangen er det mot Splinter Twin – en svært vanskelig matchup før sideboard. Jeg har ingen svar om han har komboen tur fire, men holder en hånd med Oblivion Stone slik at jeg har en sjanse om han ikke finner komboen tidlig. Gøran har imidlertid verken komboen eller noe særlig med disruption, og nærmest i vantro får jeg spille Karn Liberated og andre store trusler som tar over og vinner meg spillet.

I spill to har jeg tilgang til Rending Volley, Spellskite, Nature’s Claim og Torpor Orb, og som i mange andre matchuper tar han derfor ut mange av kombokortene. Det gjør matchupen langt mer jevn enn før sideboard, men jeg risikerer samtidig å trekke for mange reaktive kort.

Etter litt frem og tilbake kommer vi til en interessant situasjon: Gøran har lagt Blood Moon med to basic Islands tilgjengelig og jeg har anledning til å ødelegge den med Oblivion Stone. Jeg forventer imidlertid at han tar inn flere sorte kort mot meg, den hindrer han fra å bruke Desolate Lighthouse og jeg har nok land i spill til å spille Wurmcoil og Karn uten ekstra mana fra Urza-landene. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake, kommer jeg frem til at Blood Moon trolig er verre for han enn for meg, og bruker Oblivion Stone for å legge en fate counter på Blood Moon på slutten av turen min. På det tidspunktet er det ellers kun en Pestermite på hans side av bordet, og jeg føler den beste linjen er å spille som om han ikke har komboen eller at jeg i det minste trekker et svar på komboen i tide. Dessverre trekker han Splinter Twin før jeg har et svar, og vi står likt.

For siste spill regner jeg med at han tar inn litt mer av komboen igjen, men ikke alt. Jeg bestemmer meg for å holde en litt dristig hånd med fire vanlige land, ett Urza-land, ett egg og Oblivion Stone. Tanken er at han er mer villig til å ikke holde oppe kontringer som Remand når jeg ikke spiller to Urza-land etter hverandre, og at Oblivion Stone derfor har en god sjanse for å treffe bordet. Oblivion Stone blir imidlertid møtt av Remand, og når jeg skal trekke på min fjerde tur, kommer en Vendilion Clique ned og sender Oblivion Stone til bunnen av decket. Jeg trekker noen sideboardkort som kjøper meg litt tid, men slaget er tapt og jeg kan ikke annet enn å ønske Gøran lykke til i finalen.

Oppsummering
Det var noe surt å tapte begge spill med sideboard mot Twin i semifinalen, og med en lett matchup ventende i finalen i form av Jund. Jeg er rimelig sikker på at jeg overså noen linjer fordi jeg var sliten etter en lang dag, men samtidig hadde jeg spilt én time mindre enn Gøran og kan egentlig ikke klage.

Jeg må allikevel si meg fornøyd med helgen som endte med min andre WMCQ-topp åtte på like mange forsøk, og jeg gleder meg til å få spilt flere store Modern-turneringer denne høsten i form av Missed Trigger Gaming Open Series søndag 11. oktober, søndag 6. desember, og (forhåpningsvis) Invitational søndag 13. desember (delt mellom Standard og Modern).